INTERVJU: SVEIN NYHUS

Barnebokforfatter og illustratør Svein Nyhus regnes som en av Nordens fremste illustratører. Han har en helt spesiell evne til å formidle underliggende stemninger og følelser med sitt genuine uttrykk og lekne, undrende, fabulerende, levende og svært formsikre strek.

Jeg har vært så heldig å få intervjue ham i forhold til MOTIVASJON og MOTSTAND.

Svein Nyhus jobber med blyant og vannfarger, papirkollasj og tusjpensel fargelagt digitalt. Her er illustrasjoner fra hans siste bok Akvarium. Den er "heldigital", - tegnet i Photoshop. ( - bortsett fra noen innscannede malte bakgrunner.) Akvarium handler om Moa som må passe på moren sin som er en gullfisk. Den er skrevet av Gro Dahle. På Svein Nyhus sin blogg kan du lese mer om boken og arbeidet med illustrasjonene.

- Kan du si noe om bakgrunnen din, om hva du mener har påvirket deg og inspirert deg i din uttvikling som illustratør og kunstner? Svein: Alle er vi barn av vår tid, vår bakgrunn og vårt kulturelle miljø. Sjøl vokste jeg opp i et typisk spartansk, ikke-akademisk og ikke-kunstnerisk, østlandsk arbeiderklassehjem på 1960- og 70-tallet (jeg er født i 1962). Der hadde jeg en like tegneglad tvillingbror, norsk og svensk TV i svart-hvitt, Donald-blad hver uke og høye morelltrær i hagen. Allerede i 1979 møtte jeg Gro Dahle, vi ble sammen i 1981 og bor fortsatt under samme tak. Hun er en klok og selvstendig forfatter som har inspirert meg mye. Hun dytta meg vekk fra uinteressant formeltegning over i modigere lek med teknikker og uttrykk i barnebøker. Ja, det var fint å slippe taket i Egil, tvillingbroren min, som var det tegneidealet jeg aldri kunne matche. Isteden har jeg prøvd å bli venner med mitt eget, uansett hva det måtte være.

Fra Håret til mamma Gro Dahle/Svein Nyhus.

- Hvem inspirerer deg? Svein: Alle og alt, særlig når jeg er i en tidlig fase i den kreative arbeidsprosessen. Da er jeg i en ekstra observant tilstand og har en årvåkenhet der alle inntrykk virker sterkere enn ellers. Jeg reagerer selvsagt mest på ting som angår prosjektet, som handler om det samme, som likner på det. Men skal jeg konkretisere hvem som inspirerer meg, ja, da blir det kanskje barn, kona mi, gode kunstnerintervjuer og gamle mestere fra jugendtida og ekspresjonismen tidlig på 1900-tallet.

Nyhus bruker referanser til tidligere tiders kunst og formkultur på en finurlig og sofistikert måte. I en tegnestil som henter impulser fra vidt forskjellige hold, som vikingeornamentikk, naivisme, 1920-årenes art deco og Paul Renee Gauguins eksperimenter i genren, utfolder Nyhus en visuell ekvilibrisme som få kan gjøre ham etter. (Utdrag fra utstillingskatalog skrevet av kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke.) Les mer.

I august 2013 ble Svein Nyhus kontaktet av Ylvisbrødrene med spørsmål om han kunne lage en barnebok med teksten til "What does the Fox say?". Ingen visste da hvor stor suksess som ventet både for låta og boken som også ble utgitt i USA hvor den lå 16 uker på bestselgerlista til New York Times. Les mer i et engelsk intervju om boka her!

- Hva gjør du aktivt for å hente inspirasjon? Svein: Jeg kan for eksempel se på film med tegnepapir i stuemørket. Der renner det over av visuelle inntrykk: nettinggjerder, nesetipper, blondegardiner. Eller jeg kan bare begynne med en kulepenn på et papir. En tilfeldig strek inspirerer mer enn nok. Jeg tror jeg er født med en hjerne som lett får ideer. Derfor må jeg heller beskytte meg mot impulser enn å oppsøke dem. Alt som kan inspirere, kan også forstyrre. Spennende bilder og flinke utøvere gjør meg ofte matt og frustrert over egen tilkortkommenhet. Dessuten: når jeg jobber med et omfattende illustrasjonsoppdrag, for eksempel med ei bildebok gjennom flere uker og måneder, må jeg holde på de tekniske planene jeg bestemte først. Jeg kan ikke halvveis ombestemme meg og vingle i valsen. For jeg liker mye og vil nesten alt. Pirk og kluss og stramt og løst. Da blir det vanskelig å velge - og vanskelig å holde ut. Derfor må jeg begrense meg til enkle hovedgrep som jeg har definert tidlig. - Hvor finner du inspirasjon? Svein: Litt overalt: en fin formulering i et radioprogram, et stikkord i en film, en fin flekk på gulvet, matsøl, en bandasje i do. Ikke minst er nettet stappfullt av ekstremt dyktige og inspirerende illustratører, gamle og nye, enten jeg kikker i bildebibliotekene på wikipedia eller bare googler stikkord og havner på Pinterest. Ofte kan jeg finne inspirasjon der jeg ikke trodde jeg ville finne noe, altså like gjerne etter en tur i skogen som etter å ha bladd i andre bildebøker. Jeg blir lett overvelda av inntrykk. Synes nesten alt er fint. Da er det bedre å kikke bare litt, ta ting i små porsjoner, enn å drukne i bildebanker stappfulle av forvirrende impulser. Så jeg ser lite bildekunst og besøker nesten aldri gallerier. Likevel: profesjonell kvalitet, viltre eksperimenter og seriøs originalitet inspirerer alltid, alltid, alltid. Uengasjert amatørkunst tapper meg bare for krefter.

Roy - Gro Dahle/Svein Nyhus (mer info)

- Hvorfor er det viktig for deg å skape bilder/jobbe kunstnerisk? Svein: Min aktivitet er i alle fall ikke viktig for menneskeheten, for miljøet og sånn. Likevel holder jeg på. Så jo, det handler nok om min psykologi, at jeg liker å lage og forme og leke. - Har identitet noe med dette å gjøre? Svein: Usikker. Men jo, kanskje jeg identifiserer meg med jobben, med tegning og tegnerrollen, og iscenesetter meg sjøl gjennom det jeg lager? Hvem er Svein Nyhus? Jeg er tvilling, flink til å tegne - og gift med Gro Dahle.

Svein Nyhus blander enkelt språk og karikerte figurer med undring og alvor. På den måten formidler han dyp klokskap om verden og livet underholdende og vakkert for både barn og voksne. (Utdrag fra Gyldendal Norsk Forlags forfatterpresentasjon. Les mer her). Du kan lese mer om arbeidet med Sånt som er.

- Hva er din lidenskap? Svein: Jeg elsker jo å tegne, i alle fall tidlig i tegneprosessene, når alt ennå er uhøytidelig lek og fri fabulering. Men jeg føler at den grunnleggende tegnegleden, den fantasiflukten jeg hadde som fire- og åtteåring, den har dessverre forsvunnet, sammen med barnet i meg. Jeg savner å være helt oppslukt i noe som da. Flyt, kalles det vel. Men jeg prøver å hengi meg, prøver å være med på leken. For øvrig liker jeg jo veldig godt barn, de er levende og morsomme, nær livet.

God natt, natt - Gro Dahle/ Svein Nyhus

MOTSTAND - Opplever du motstand i prosessene dine? - Hva er motstand? - for deg Svein: Jeg roter det mye til for meg sjøl, blir stressa av prestasjonsangst, jeg avsporer og snubler i egne innfall, utsetter vanskelige oppgaver og flykter i alt gøyet på nettet. For jeg er min egen verste motstander. Da blir internettet med sitt uendelige tilbud av underholdning og kunnskap en fryktelig forstyrrende faktor. Jeg må stenge Facebook og wikipedia med SelfControl. - Hva har du (evnt hatt) motstand mot? Svein: Når jeg ikke får ting til som jeg vil. Det er flere oppdrag som er vanskelige, Det gjelder nesten alltid det tegnetekniske, håndverket, ikke idéinnholdet i motivene. Jeg prokrastinerer, utsetter ting istedenfor å kjempe, jobbe på og prøve. Jeg er en leken og kreativ type, surrete og rar og nokså overfølsom (det er følsomheten jeg lever av). Men jeg er også analytisk og systematisk. Jeg har dessuten høye ambisjoner og stiller merkelig store krav til egne bilder og visse andre ting jeg gjør. Jeg vil alltid prøve å lage verdens fineste bildebok, det er en slags visjon hver gang. Ja, det er fint å ha noe å strekke seg etter. Samtidig innser jeg selvsagt at jeg aldri vil klare det. Og intellektuelt veit jeg at det meste er mye viktigere enn å tulle og tegne. Det som virkelig teller i tilværelsen, er å hjelpe andre, i alle fall skade minst mulig. Likevel havner jeg hver eneste gang i samme smertefulle felle: jeg kaver med uoppnålige tegnekrav jeg definerer sjøl, istedenfor å prioritere viktigere ting. Jeg blir ganske monomant opptatt av meg og mitt og tegningene. Kroppen, omgivelsene og familien forfaller. Det er psykisk og fysisk usunt. - Kan motstand være bra? Svein: Jeg har fått lite konkret motstand fra for eksempel oppdragsgivere i aviser og forlag. Vanligvis får en bare reaksjoner dersom det er noe direkte feil. Jeg er for «flink», og oppdragene har ikke vært viktige nok. Men på 1990-tallet leverte jeg prøvetegninger som forlaget ikke ville ha. Gro hadde skrevet et ok manus, men redaktøren syntes tegningene var for «Sesam Stasjon-aktige», altså for konvensjonelle. Det ble en tankevekker. Motstanden dytta meg ut i noe annet; jeg bytta ut kulepenn med blyant, lagde litt mer følsomme og nyanserte bilder – og vips var jeg kommet over i et annet spor. Siden har jeg prøvd nye teknikker. Jeg har blitt modigere, i alle fall litt. Likevel er jeg grunnleggende sett akkurat like flink og dårlig som da jeg var fem år. Nei, forresten, da var jeg bedre. Mer levende og tilstede. Mer energisk. - Hva lærer du av motstanden? Svein: Hvis jeg overvinner utfordringene og fullfører oppdragene, gir det god mestringsfølelse. Da lærer jeg både om tegneteknikk og arbeidsdisiplin – om å ikke gi opp, men jobbe hardt, annerledes og mer intelligent. Jeg lærer også noe om personlige grenser og reaksjonsmåter. Jeg høster erfaring. Hvis jeg derimot må gi opp et prosjekt (det skjer vel nesten aldri), er det mer smertefullt. I det verste arbeidsslitet føler jeg at jeg ikke overlever meg sjøl. Men igjen trøster jeg meg med visdomsord jeg hører på radioen. Som at den amerikanske oppfinneren Edison visstnok skal ha omdefinert mislykka forsøk; han kalte nederlagene vellykka forsøk i å finne ut hvordan ting ikke skal gjøres. En sånn positiv tilnærming er fin. - Hvordan kan motstand brukes? Svein: Motstand kan presse deg til å ta vanskelig, vonde valg som fører deg inn i noe annet og bedre. - Har du lært deg en måte å møte motstanden på? Svein: Nei, jeg gjør stort sett samme feil hver gang. Jeg prøver å planlegge nøye, men jobbene tar nesten alltid mye, mye lenger tid enn jeg trodde. Jeg blir sliten og frustrert og blind for verden. Så jeg må bli flinkere til å si nei til sånt som jeg innerst inne veit jeg (nesten) ikke makter. Men jeg glemmer meg bort i lystene. Følelsene tar overhånd, i begge retninger. Heldigvis går alt over, på et eller annet vis. Det er bra. Men noe har jeg lært. At søvn styrker humøret, og humør gir overskudd. For tegnerhjernen er det viktigste arbeidsredskapet. Hodet, armen, handa, blyanten, papiret, skanneren, Photoshop. Alt betyr noe. Dessuten har jeg blitt litt flinkere til å beskytte omgivelsene mot sutring og mas. Jeg lukker døra.

TEKNIKKER

- Kan du si noe mer om teknikkene du jobber i? Svein: Som tegner og illustratør jobber jeg med litt ulike bildeteknikker. Før tegna jeg klønete vitsetegninger med kulepenn/pennesplitt og vannløselig tusj (nesten som vannfarger). Siden har jeg jobba mest med blyant. Jeg har jobba veldig kontrollert, konstruert detaljerte skisser som jeg har lagt over og reintegna strek for strek på et nytt papir. Seinere har jeg også lekt med papirklipp og kollasjer. De siste åra har jeg jobba med digitalte verktøy. Jeg har skanna inn frihåndstegninger og retusjert og fargelagt dem i Photoshop. I de tre siste bildebøkene har jeg tegna direkte i dataprogrammet på en tegneskjerm (Cintiq). Fordelen med Photoshop sammenlikna med papir er at jeg kan oppnå andre effekter og rette underveis. Men selv om digital teknikk gir stålkontroll på visse ting, mister jeg kontrollen over den følsomme streken, jeg mister den fysiske motstanden i materialene, stoffligheten og det rike uttrykket i ruskete virkelighet. Jeg får heller ingen unik papiroriginal. Alt er bare ikkematerielle biter i en datafil. Det er litt dumt. Men vi vinner og taper noe på alt. Sånn er det bare.

- Har du noen favorittredskaper? Svein: Ja, jo. Det er gøy å leke med tynn kulepenn på vanlig kopipapir. Eller med en sånn tjukk nybegynnerblyant som er god å holde i og som jeg kan legge ned for å lage brei strek og reise opp for å tegne tynt. Det er også kjempegøy å tegne med juksepensel med svart tusj i skaftet, kladdete og upresist og fort og følsomt og kjempetydelig og svart og hvitt og mange ting på en gang. I ferdige originaler bruker jeg mer omfattende teknikker som gir mer gjennomarbeida resultater. Alt blir ganske pent og ordentlig, men mindre spontant, mindre levende. - Har du noen tips/gode råd å dele i forhold til arbeidsprosess Svein: Planlegg. Lek. Vær modig. Prøv noe nytt. Og drit i om det ikke blir så bra. - Hva er ditt drømmeprosjekt? Svein: Leke og søle uten mål og mening i et stort atelier med masse papir og pensler og tegneredskap. Jobbe selvstendig, uforstyrra, uten ansvar for noe annet, i stramt, lett arbeidstøy, med interessante radioprogrammer og podkaster, med nypussa briller, nok gulrøtter og lakris å beite på og kaffemelk i flaska mi. Og å kunne ha avbrekk og pauser i sommer og sol og sofa. (Vel, bortsett fra det store rommet og formmålløst oppdrag, er det nesten så fritt jeg har det nå.) Selv om jeg forteller mye om motsand og frustrasjon her, synes jeg det fortsatt er gøy å leke og tegne. Det er derfor jeg fortsetter. Det er også viktig å understreke at mennesker er forskjellige og takler utfordringer ulikt. Jeg har mine måter, andre har sine. Sånn skal det være.

Se flere illustrasjoner og les mer om hvordan Svein jobber på hans blogg sveinnyhus.blogspot.no Her kan du lese om hvordan han lager bildene sine og få fine tips i hans bildebokskole.